NÆ NÆ NÆ NÆ NÆ NÆ (2005)
 | 1. Lykka kjæm itj rekan på ei fjøl 2. Det gjelds å ha det arti 3. Trø opp din egen sti 4. I gode og onde daga 5. Næ Næ Næ Næ Næ Næ 6. Sånn går no dagan 7. Klovna i manesjen 8. Meininga med livet 9. La tida gå sakte 10. Han e itj lenger den han aldri va 11. Æ har møtt veggen 12. Hold ut, hold fast, hold på Lytteeksempler i spilleren til høyre. |
Forrige kapittel avsluttet med ønsket om å kunne nyte et halvt års pause fra turnélivet. Det gjorde da også de fleste. Men alt har sin pris. Har man ikke noe å tære på, blir livvidda i minste laget, og en sulten bjørn kan som kjent være livsfarlig. Et halvår uten inntekt ble sterk kost for noen og enhver, og stemningen ble noe anspent utover sommerturnéen Gul Tur. I tillegg herjet et hissig virus deler av besetningen, og verst gikk det naturligvis utover vokalisten. Som om ikke det var nok, hadde vi sagt ja til et nytt TV-program for TV2, en slags dokumentarserie, noe som medførte konstant TV-overvåking stort sett til alle døgnets tider. Den interne brannen ble således dokumentert med lyd og bilde, vel bevart for evigheten, og senere presentert over to sommersesonger på nevnte kanal. Uenighetene eskalerte utover høsten 2004 og vinteren 2005, og arbeidsvilkårene kunne nok vært bedre for et plateprosjekt enn tilfellet var da vi satte igang.
Men, tilbake til Gul Tur, sommeren 2004. Året var ment som et slags hvileår. Vi hadde vært konstant på turné i 12 år. I alle fall føltes det sånn. Planen var derfor å gjennomføre en kompakt turné med en mellomstor produksjon. Riggen skulle være enkel og fleksibel. Noe navn var ikke klart, men vi hadde valgt farve på årets plakater. De skulle være gule! Sommer var stikkordet for reportoarvalget og styling, og hva er vel mer sommer og sol enn gult? I tillegg ble det hyret inn ny turnétransport for året. En såkalt night-liner, en diger svensk dobbeldekker fra Starlight AB som til alt overmål var knallgul! Etter preproduksjon i Trondheim hvor scenedekken var helt enkel og bare sort, som foreskrevet, kom det dalende en visjon for bandets designer. Han hadde laget ny web-design uka før preprod'en, og den var også eslet utfra samme gule grunntanke; gult. Plakatene var gått i til trykking samme kveld, og det med den spreke tittelen "Sommeren 2004". Etter hektisk telefonering internt og til trykkeri, ble det gjort helomvending. Gul Tur. Kul tur som enkelte ville uttalt det. Kanskje et rart navn på en turné, men veldig befriende å få på plass til slutt. Det endte med scenedekk som websida, dekorert gul night-liner, heldekorert semi-trailer, og i løpet av turnéen dekorerte bassefar alt han kom over i Gul-Tur-design, digitalt.
Turnéåpninga var i Kristiansund, på Dødeladen, med Frode Alnæs som vert. Med TV2 på slep var det ekstra stor stas å få turnéen åpnet av ingen ringere enn selveste Jens Stoltenberg. Turnéen ble en suksess, men internt økte spenningen proporsjonalt med sykdom og tap av krefter. Og det for åpent kamera. Da vi midtvegs i turnéen var kommet til Kyrksæterøra, slet Bjarne så mye med å gjennomføre, at han ikke maktet tanken på en kveld til. Enkelte ble bare forbannet, og mente det var selvforskyldt, og temperaturen i garderoben etter endt konsert var vel ikke helt bringebærvegen.... Avlysning i Selbu kvelden etter var uunngåelig. Eivind ble med Bjarne og kjørte til Trondheim styggtidlig morgenen etter, og undervegs ble en av landets ledende Øre-Nese-Hals-spesialister kontaktet. Til alt hell var han på jobb, og hadde til og med tid til å undersøke den virus-befengte halsen til sangeren. Beskjeden var klar. Enten hviler du stemmen nå, ellers risikerer du karrieren. For alltid. Selbu ble avlyst, og det spøkte også for den lenge planlagte turen til Frankrike.
I et halvt års tid hadde vi planlagt og forberedt cognacproduksjon. Tenk, vår egen cognac! Vår følgesvenn gjennom karrieren så langt, Monsieur Bache Gabrielsen, skulle erstattes av D.D.E. XO Likar Cognac. Idéen om å lage egen cognac kom fra hr. Tingstad, et mangeårig bekjentskap fra den kulørte ukepressen, som også satt med gode kontakter i det kjente franske distriktet. Tre dager var satt av til Frankriketuren, og litt sol og varme kunne nok gjøre godt for enhver i gjengen nå.
Å skulle forklare de som satt hjemme at "far er på jobb i Frankrike, han skal lage cognac", og bli trodd på at det faktisk var jobb, var slett ikke enkelt. Det høres unektelig ut som et gedigent fyllekalas fra ende til annen, men spenningen lå nok et helt annet sted. Cognachuset Birkedal Hartmann som ligger i byen Jarnac i Cognac, ønsket å produsere XO'en for det norske markedet. Vi var derfor i Jarnac for å såkalt "blende" varen som senere skulle bli tilgjengelig på norske vinmonopol. Cognac består av seks vindistrikter. Kort fortalt destilleres vin fra hvert av disse distriktene og lagres på eikefat. Vinens geografiske opprinnelse, eikefatene og lagringstiden er de viktigste faktorene som påvirker kvaliteten på de rene cognacene som er utgangspunktet for blandingene du finner i butikkhyllene. Cogcnac lagres i minst 10 år før den regnes som omsettbar vare, men er da fremdeles noe ung og umoden. Hos vår cognacprodusent lagres destillatene i 10, 15, 20, 25 og 30 år (osv). Med cognac'er fra seks distrikt og et tilsvarende antall lagringer, blir det nødvendigvis mange smakskombinasjoner. Når panelet som skulle smake seg fram til sin egen "blend" også utgjør seks personer, begynner oppgaven å bli formidabel. Tar man også hensyn til mengdene i blandingsforholdene, skjønner man at dette er vitenskap. Birkedal Hartmanns kjellermester, Philippe Braastad, hadde derfor foretatt en forhåndsutvelgelse blant alle råvarene, og den nå så blide gjeng fra Namsos fikk servert 6 rene cognacer til frokost dag to i Jarnac. Som en tilleggsopplysning kan nevnes at råvarene ikke holdt 40 prosent, men et sted mellom 60 og 70. Det holdt med én dråpe på tunga....
Demokratisk, med én og én inne i gangen, avga alle stemme til de forskjellige råvarene. Og tro det eller ei, med minimale avvik var resultatet omtrent enstemmig. Vi hadde greid å rangere de seks, med en 50 år gammel Grand Champagne som suveren vinner. Dette la grunnlaget for to blandinger kjellermester Braastad presenterte oss for dagen etter. Ny runde demokrati, og nok en gang, 99% enstemmig. Eivind hadde også laget grunnlaget for etiketten, som skulle trykkes direkte på flasken. Han og produsentens designer fikk også diskutert de siste finessene før produksjonen skulle starte.
Dagene i Jarnac var forøvrig fylt med sightseeing, på vinslott, i produksjonslokaler, cognackjeller, vindrueåkrer, og selvfølgelig lange luncher på trivelige gaterestauranter. Og vår etterhvert meget gode venn Nicolas Mahé de Berdouaré, mannen som skulle importere cognacen til Norge, loset oss trygt gjennom de harde arbeidsdagene. For et slit....
Cognac ble det, med "release" utpå høsten. Vi var vel forsåvidt klar over at det fantes en og annen kontrovers i denne saken. Å sette D.D.E.-logoen på en brennevinsflaske ville helt klart lage bølger og sette sinner i kok. Det ble masse oppmerksomhet. Flasken ble vist frem på TV og i aviser, men det var overraskende få kritiske røster. Oppdragerfunksjonen var det media stilte spørsmålstegn ved, men også de var enige i at en ikke akkurat billig cognac, et typisk voksenelement, egnet seg dårlig for yngre generasjoner. Vi regnet med mer negativ støy, men endte opp med stort sett bare positiv omtale.
Jula i 2004 ble markert med en relansering av juleplata fra 1999. Høsten gikk derfor med til innspilling av to nye julesanger, og til produksjon av bonus-DVDen som skulle selges sammen med plata. Juleshowet fra 2003 var godt dokumentert både fra scene og turnéliv, og materialet ble en fin bonus.
Om første halvår 2004 var hvile og rekreasjon for de fleste i bandet, var hvilen definitivt over nå. Andre halvår var et sammenhengende arbeidsstykke, som endte med en slagplan for det påfølgende året.
At D.D.E. skulle gi ut plate i 2005, var bestemt for lenge siden. Faktisk så tidlig som i 2003. Arbeidet hadde derfor pågått en stund, da først og fremst i låtskriverstua til Frode, og i hodene til tekst-leverandørene hans. Vi skrev februar 2005, og produsent Svein Gundersen bosatte seg i Namsos for et par måneders tid, sånn til og fra. En mer moderne og røffere stil var et uttalt mål fra hele bandet for den nye plata som skulle spilles inn i Arnt Egils studio i Namsos. RLP Studios var nå teknisk fullt på høyden med hva vi fikk rundt om i landet, og en studioprosess hjemme sparte bandet for både penger og krefter. Det ble litt rart til tider. Når vi har vært utenbys på innspilling, har vi tilbrakt omtrent all fritid sammen, samt vært forholdsvis mye i studio samtidig. Innspilling i Namsos innebar "innkalling" for hver gang man skulle inn og gjøre "greia" si. Vi var faktisk samlet stort sett bare i starten av prosessen, hvor Frode presenterte låtene, og "førstekoden" skulle knekkes. En erfaring det også.
Plata tok form utover vinteren, og det klart rimelig tidlig hva som måtte bli tittellåta. I rekken av fonetiske oppslag (RAI RAI, Ohwæææææh!!!, Åh åh åh det går likar no...) lå "Næ næ næ, æ tar det med ei klype salt" forholdsvis godt an. Forøvrig bærer teksttematikken på plata preg av at flere i bandet nå var for middelaldrende menn å regne. Med alderen kommer andre innfallsvinkler til essensielle spørsmål i livet, og andre verdier vies etterhvert større plass. Sider ved livet vi ønsket skulle prege utgivelsen.
Ikke bare innspillingen ble gjort annerledes denne gang. Vårt mangeårige samarbeide med våre svenske venner Iréne og Ewa Marie ble satt til side for ønsket om også her å finne på noe nytt. Stjernefotograf Dag Eivind Thorenfeldt ble hyret inn, og han fikk frem både grimaser og tunge løft. Et oppslag på TV2s underholdningsnyheter som dekket begivenheten ble det også.
Så gaper trollet for høyt. Gjengen har i flere år hatt lyst til å prøve en turnévariant av den lokale Kaifesten i Namsos. En slags omreisende martna med stor scene, flere artister, og selvfølgelig over hele kongeriket. Med den svenske GrandPrix-dronningen Carola på programmet, 50 mann, 3 trailere, lastebil, nightliner, turnébuss, og et ukjent antall små kjøretøyer, store sponsorer, små sponsorer, som en del av 100års-markeringen for unionsoppløsningen, la vi ut på tur fra Halden under fellesbetegnelsen Folkefesten. Sammen med eventarrangøren Trond&Trond as stiftet vi selskapet Folkefesten as. Turnéen var et megaarrangement og en opplevelse å være med på. Det var en fornøyelse å jobbe sommeren gjennom med alle involverte, og alt var egentlig såre vel. Hadde det bare kommet et par-tre hundre mennesker mer hver dag.
Om ryggen var dårlig fra før, ble den ikke bedre etter denne sesongen. Investering i egen karriere og merkevare er nok den beste merkelappen vi kan sette på utgiftene vi påførte oss selv sommeren 2005.
Sommeren gikk, så også høsten, og da vi kom hjem etter tidenes hardeste og lengste juleturné, var det på hekta vi gadd ønske hverandre God Jul.